Jord

Jeg har overflod i livet mitt - Jeg elsker min kropp og stoler på den - Jorda gir meg trygghet

(Fotografier fra Pinterest)

Tanke - følelse - virkelighet?

Jeg jobber meg igjennom ulike tankemønstre og hvordan de manifesterer seg i vår 3D verden, det taktile, det “virkelige”. Skammen vi føler på av å ha for mye, de sterke ønskene rundt alt vi allikevel ønsker oss og alt vi rett og slett trenger for å ha det bra. Vår materielle vestlige verden, midt i krig og grusomheter. Alle traume symptomene på global skala. Verden som nå står i et bristepunkt og kanskje vi begynner å åpne for en forståelse av at to ting kan være sanne samtidig, sånn at de utligner hverandre. I tider med store kontraster ser en kanskje middelveien i balanse og aksepten av alt som er tydeligere? Det er lov å håpe.

Kommersialismen og krigene, overlevelsen og eiesyken, som har ført oss inn i de mønstrene vi sitter fast i som daglig bekrefter trossystemene våre og den stakkars overbelastede reptilhjernen kan jo bare henge med.. Hvor er sabeltigeren? Overalt hele døgnet?? Den er grei, la oss kjøre på med Adrenalin som blokkerer Okcytocin og overbelaster alle belønnings systemer som dopamin og sitte igjen uten både kjærlighet og handlingskraft. Det er en nedover spiral.

En får bare endret seg selv sier folk, og det høres også egosentrisk ut. Ihvertfall når den setningen egentlig betyr, andre er feil og jeg er ikke villig til å se innover i meg en millimeter. Men om en virkelig går ned i bunnen av seg selv med pekefingeren snudd, er det noe av den minst egosentriske en kan gjøre. Jeg tror at når en besøker kjelleren og det indre barnet som sitter der, viser sin egen hjerne at en nå har verktøy til å ta vare på seg selv, da kommer en ut på andre siden uten behov for å konstant lappe over det vonde. Bruke verden rundt som plaster. En kan gjøre de vanskelige tingene, ta vare på sine egne basisbehov, spørre om hjelp og se at en er del av alt sammen. Etter noen harde åretak ser en at elva vi navigerer fører oss dit vi trenger (ikke dit vi trodde vi skulle) og at når en var der i mørket så var en aldri alene egentlig. For en hadde nøkkelen hele tiden, nøkkelen til seg selv, en måtte bare finne motet til å lukke opp døra til kroppen, til følelsene, til å være del av den fysiske verden.

Det begynner smått, for meg var det, jeg er kald og jeg kan ta på meg ullsokker. Jeg føler noe, hva er det, er det egentlig det? Hva trenger jeg? Og: Det er helt greit. Helt vanlig. En helt naturlig sak. Det er, og da er det, hvorfor har ikke noe å si akkurat nå. La oss heller sakte gi oss selv rom til å være det.

I det siste jobber jeg med tanken om at materialisme er noe grusomt. Og det er det, når en sitter på toppen av en haug med ting uten at det hjelper på en eneste ting innvendig. Men jeg har begynt å tenke på det som en elv, det kommer, det forsvinner. En trenger ikke å holde på noe for at det skal være nok. Og overflod må fordeles jevnt, det er kjærlighet, grenser, mat, trygghet, eventyr, ting, penger, drømmer, handling, hvile.. alt sammen. Hvem har fortalt oss at det ikke er greit å la den her elva også få lov å renne imellom oss? Antagelig den samme som strever med vår egen dødelighet. Motstykket er å leve, og alt som lever ekspanderer før det like naturlig krymper sammen igjen, men å krympe hele livet går imot hele livets strøm.. og det vises i verden. Om jeg prøver å gjøre det lille jeg kan for at den lille greina mi får nye blader og vokser hvert år trives ikke bare de etter meg, men det sprer ikke noe vondt tilbake til stammen heller. Og ikke minst, viss alle greinene vokser mot lyset alt de klarer, er det ikke dit hele treet gror? Om en ikke glemmer røttene nede i jorda, står en ikke stødig? Med å finne sitt eget fundament støtter vi alle. Kanskje vi kan klare å tenke noe ur mennesket ikke klarte, overstyre redselen vår for sabeltigre overalt, sånn at vi ikke manifesterer de inn i livene våre, inn i verden. Det er nok og vel så det til alle og den største trusselen vi står ovenfor nå er kun oss selv.. og en nokså irritert moder jord. Når en er - del av - er det nokså fantastisk å få lov å være en liten maur og oppleve alt sammen! Og ingenting blir vel egentlig borte, for strengt tatt kan jo ingenting - ikke finnes - når det ER.

Uansett. I år blir nok et år å koble på kroppen skikkelig, lage reir, sanse, være og lære om alt godt. Ha nok og mer til, gi nok og mer til videre. I alle former. Tenke at jeg har rettigheter jeg er født med, som del av det her treet. Rettigheter og ansvar for å holde min del frisk og glad. Holde alle delene i meg og rundt meg i bevegelse. Det går imot alt vi har lært i flere generasjoner. Men vi trenger ikke å snu oss mot strømmen, vi trenger å flyte med den, og stole på den. Har vi egentlig noe valg uansett? Jeg vil sakte lære meg å nyte utsikten mellom både stille vann og stryk.

Så elsker jeg jo det vakre, hele skaperverket rundt oss. Fra spissmus i hagen til edelstener, rynker i øyekroker og vevde persiske tepper, solnedganger og kunst. Og kan en være menneske uten å sette pris på alt, en eier ingenting av det uansett. Alt er her til låns og vi har lånekort alle sammen. Så kan vi ikke behandle det sånn? Jorda, land, mennesker, dyr, planter, vår egen kropp. Vi skal gi alt videre eller tilbake når vi reiser uansett, så kan vi ikke ta vare på det og ikke ødelegge det?

Root chakra Hz er 396 på Spotify
Fargen er Rød
Mantraet er “Jeg ER”
Og gå å plant noen frø med henda (og helst føttene) i jorda,
snart er det vekst sesong!