Sakte tiner alt

Det dukker sakte opp ting av snøen jeg hadde glemt ute ifjor, hesten har fått hovene fri og veien er bar. Nå venter jeg bare på første hestehoven i blomster form i grøftekanten også. Sola varmer igjennom vinduet og jeg lengter etter å være ute. Så nå tror jeg vi får grave ut bålpanna og lade opp til påske. Det er nesten som om en kan kjenne at kroppen tiner også og hjertet tar til seg alle strålene, en puster nesten litt lettet ut. Kanskje det ligger en liten tvil i oss hvert år? Blir det slutt på vinteren i år også? Den mørke tida strekker seg liksom litt lengre hvert år, en dag til, en snøbyge til, litt mer is, litt mer slaps. En orker ikke mer, men en orker alltid og så snur det plutselig en dag, bare røde temperaturer igjen på yr. Straks er nok stua fylt til randen med georginer og små spirer. Det gikk, i år også.