Den som planter frø tror på fremtiden

I år har jeg ikke peiling på hva slags farger noen av Georginene har, de er så absolutt ikke sortert, de ble delt med øks, ikke vet jeg om de har gall. Jorda er kastet på, håper noen røtter finner veien ut.. Men jeg har kjøpt noen frø, noen lette, noen vanskelige. Og sånn er livet akkurat nå. Jeg aner ikke hva som skjer, noe er lett og andre ting nokså vanskelige. Hva slags farger som dukker opp hvor har jeg ingen anelse om. Men, jeg vet jo hvor jeg er, og hva jeg føler akkurat i dag. Jeg vet ikke om jeg planter blomster til meg, men vet du hva, sår en ikke alle frø en i det hele tatt kan putte i jorda nå om våren er det 0% sjanse for en eneste Cosmos eller Erteblomst! Er ikke det å øke oddsene noe voldsomt?! Og sånn er det med livet også, hva om en bruker hver dag på å tenke så mye en klarer at livet er godt og fullt av muligheter. Tenk alle de dagene som føles gode og fulle av muligheter! Kanskje en aldri får se blomstene, kanskje en rett og slett glemmer de den dagen de åpner seg, for de skulle gjøre en glad og det er en jo allerede.. Plutselig popper det opp noe av jorda en ikke har tenkt på siden i fjor, noe havner i en kombinasjon en aldri hadde tenkt på selv og hvem vet hva som dukker opp som vinden har tatt med seg. Tenk å gå glipp av det da! Og kanskje lærer en seg å kikke etter frø overalt, og da er de mye lettere å finne enn når en ikke leter etter de. Et nokså fiffig system det der. Det en garantert kan stole på, det er at alt vokser som det alltid har gjort og en har ingenting med selve prosessen å gjøre utenom å plante og stelle med mulighetene. Det er det vanskelige og fantastiske med noe nytt, en har aldri sett det før, så en har aldri sett det før. En må så det og tro det ut i livet til det finnes før det er, sånn at det har mulighet til å bli i det hele tatt.