Jeg vokste opp mellom fjord og fjell, nesten ute i havgapet, med skog rundt og salt i lufta. Der tuslet jeg rundt i min egen lille verden, plantet ferdigspist mais og knallpistoler, klipte frisyrer på tuene. Spiste rips og begravde spissmus katten hadde tatt. Satt på berget mitt og kikket på skyene. De første fotografiene mine var av det her lille universet mitt og de første kunstverkene spredte seg fort fra ark til alle møblene.. Jeg var en liten drømmer, bedreviter og natur dokumentar entusiast. Jeg la aldri et puslespill to ganger. Det skulle ta 30 år til og en del av livets krappe og store bølger før jeg fikk et navn på hvorfor hun lille var litt annerledes, følte så mye inni seg, ADHD. Nå tenker jeg at de fire bokstavene er en gave for å forstå en liten bit av hvem jeg er, og så tenker jeg at vi alle beveger oss i unike retninger på spekteret uten at en form kan definere oss. Jeg har startet prosessen med å pakke ut igjen alt jeg gjemte vekk, kanskje jeg samtidig kan inspirere deg til å gjøre det samme? Den stemmen vi har som sier at vi bør gjemme bort alt vi er redd for og skammer oss over har det med å miste sin kraft det øyeblikket vi deler og det blir tatt imot av noen. Kanskje var vi ikke så annerledes i det hele tatt, men et menneske, perfekt uperfekt. Kanskje en ikke trenger å drømme seg bort like mye om det blir mer plass i verden til hele oss? Da kan jo drømmen være livet, ikke dumt, siden det er relativt kort hele glimtet vi får av dette eventyret.

I 2016 gikk jeg pilegrims veien fra Pyreneene til Santiago de Compostela for å finne retningen min igjen etter noen tunge tak. Hva er da bedre enn å følge gule piler i 800km? Jeg reiste ut alene og møtte venner for livet der. Jeg fikk gnagsår inni gnagsår og spiste potet omelett hver dag i over 30 dager. Jeg fikk ikke et eneste svar på hverken meningen med livet eller hvor jeg skulle gå når jeg igjen stod i Oslo uten en eneste pil på asfalten. Men, det skjedde tre ting. En jeg oppdaget etter litt tid hjemme. To ting til skulle ta 8 år til før jeg oppdaget. Jeg hadde gått så lenge uten nesten en eneste fornuftig tanke, men samtidig heller ikke de gamle mønstrene og på den måten hadde jeg laget nye baner i hjernen. Jeg hadde meditert i ukesvis uten å være klar over det. Det farlige med meditasjon er at en oppdager noe som heter perspektiv, plutselig kan en lure på hvem “jeg” egentlig er og hva en driver med.. enda verre. “Jeg” ser ut til å gå i ring.. Så kommer “hvorfor”… Da er løpet kjørt. Det andre jeg nå nylig innså er at jeg fikk som vane er å se etter tegn. Og de som leter.. de finner mye rart, som Espen Askeladden drar jeg med meg alt (Og da mener jeg alt) Jeg ramlet til slutt over meg selv, i summen av alt jeg hadde funnet langs veien, fortsatt sittende på berget der ved fjorden. Det tredje er at etter alle kontraster er speilet i seg selv, så har jeg ikke flere brikker å legge. Det tror jeg bare kan bety at jeg må legge det på hylla, fortsette å fargelegge alt rundt meg igjen, klippe toppen av alle tuene, se hvordan lyset spaltes igjennom alt når det lager livets symfoni og så finne ut hvor i alle dager jeg gravde ned den knallpistolen…

Så. Velkommen inn i min verden, her tenker jeg å rable langt over linjene og forhåpentligvis inspirere deg til å gjøre det samme!

Margaret