Beginnings

2018-01-06 17.17.47 red.jpg

For about four years ago my footing in this world disappeared. My dad died, it felt like he left me, and suddenly I had to reshape every aspect of who I was without him. 

Life is about new beginnings, we shift and change over and over. Learn and forget. This year I turned 30, and it does feel like I've stepped into something completely different. Crossed into new territory. That step have lasted for about four years, so it shouldn't feel sudden, but it does, like my foot finally hitting ground. I think the coming years will be more about the future and the now. I'm done looking back the same way I have, getting lost in everything that's been, not really living. I'll never be done looking inwards, placing pieces that float, but most of them are now making a picture, an outline of who I am. And that feels wonderful and scary, the future has always scared me, but now there is butterflies too, and that feels so exciting.

So the dreams and plans are coming back. The view. The forest, sea and wind. My heritage. A lookout, from solid ground. Standing on layers and layers of forest floor. Early spring. Welcome to my new blog.

For snart fire år siden forsvant fotfestet mitt her i verden. Pappa døde. Jeg følte meg forlatt selv om ikke det var hans valg og jeg måtte forme alt i livet på nytt. Finne ut hvem jeg var uten han. 

Livet handler jo om begynnelser, forandring. Om og om igjen. Vi lærer og glemmer. I år blei jeg 30 år, og det føles som jeg har tråkka inn i ett helt nytt territorium. Nå har jeg holdt på med å sette ned den foten inn i det nye i fire år snart, så det burde virkelig ikke føles så nytt, men det gjør det. Jeg er mer opptatt av framtiden og å leve i øyeblikket. Jeg ser ikke bakover sånn som jeg gjorde, en lever ikke skikkelig når en aldri kommer seg videre. Jeg blir nok aldri ferdig med å sette sammen puslespill brikkene i hodet, men jeg ser en sammenheng nå, ett større bilde av hvem jeg er. Det føles så godt og så skummelt, framtida er skummel, men den er spennende også. Det kiler mer i magen enn på mange år.

Og da kommer drømmene og planene. Framtida. Skogen, havet, vinden. Opphavet. Så en speider utover, framover fra stødig grunn. Myke barnåler. Lag på lag. Det er tidlig vår. Velkommen til ny blogg.

 

2018-01-06 17.29.04 red.jpg
2018-01-06 16.57.33 red.jpg
2018-01-06 17.07.20 red.jpg
2018-01-06 16.55.22 red.jpg
2018-01-06 17.12.00 red.jpg