Sommer

Så var det hele over. Fire uker fulle av vind, sjasmin blomster som vinker i vinduet, balje bading, arkeologiske utgravinger, bueskyting, fullpakka volvo, krangling, sjømat, hytteliv, bringebær på strå, leggetid, oppdagelser, beslutninger, bøkeskogen, glassmesteren, fisking, bleier, bleier, bleier, amming amming amming, plenklipping, varmgang i drillen og ett og annet kyss mellom alt. For ei lita tulle har det gått 1/3 av livet, for to foreldre var det nok en sommer, både helt forandra og helt gjenkjennelig.

DSC_0009 red.jpg
DSC_0005 red.jpg
DSC_0021 red.jpg
DSC_0025 red.jpg
DSC_0024 red.jpg
DSC_0043 red.jpg
DSC_0030 red.jpg
DSC_0054 red.jpg
DSC_0061 red.jpg
DSC_0048 red.jpg
DSC_0037 red.jpg

Hvil i din væren

2019-06-24 10.49.27 red.jpg

Jeg scroller gjennom dagens oppdateringer og Facebook har funnet fram sine annonser til meg. “Har du en knute i magen?” står det. Hva i all verden har jeg søkt på som gjør at en apotek reklame for magevondt popper opp tenker jeg, men så kjenner jeg etter… Jo. Det har jeg. Stress knute. Hvordan har Facebook fått med seg det, og ikke jeg?

Helt siden Sara kom til verden har jeg levd med ett nytt faktum. Tar ikke jeg vare på kroppen min, sinnsstemningen min og stopper opp, får ikke hun det hun trenger. Det er ingen bønn. Jeg kan ikke vente litt, gjøre litt mer, stresse rundt. Det går ikke. Tar jeg ikke ett dypt pust og er i øyeblikket kommer ikke melka ut en gang.

Jeg leser to blogger fast. Nå bare en. Nirrimi la ut en story for en stund siden om livet sitt, hvordan det å bli mor forandret perspektivet hun hadde på livet. En setter plutselig ett spørsmålstegn ved alt, alt må ha en mening, hva skal en bruke det her lille livet til? Noe med mening. Så fulgte jeg fantastiske Maria.. som reiste videre nå i mai.. Hun skrev en tale til sin egen begravelse og her er litt av den:

Stopp opp menneskekroppen innimellom. Hvil i pusten. I naturen. Hvil i din væren. Ingenting blir borte. Alt blir til kjærlighet. Det vet jeg nå. Nå er jeg en del av den store kjærligheten som bærer deg gjennom livet.

Når en har levd seg gjennom kriser og en hverdag som ikke har vært god, så forbereder en seg hele tiden på at alt blir vondt og vanskelig igjen. Gjør seg klar, ruster seg for å kunne bevare litt av seg selv innerst inne. Sånt sitter godt fast i en menneskekropp. Vi lærer av å tenke på alle feil vi har gjort i fortiden og planlegger alt vi skal gjøre en gang i fremtiden som virkelig skal veie opp for alt. Så glemmer en å kikke seg rundt. Det er egentlig helt fint, akkurat i dag. En avtale blei utsatt til torsdag, det knitrer i ovnen, alt rotet skal ingen steder og føles ikke som store berg. Jeg kikker på spor etter han jeg elsker som var tidlig oppe for å gå på jobb, eggehvite på benken, en lader som er dratt ut som jeg hele tiden glemmer. Oscar ligger og nyter varmen fra ovnen. Snart våkner en liten engel og gliser bare fordi at hun ser mitt ansikt. Så åpner hjertet seg og tårene kommer for at hun aldri skal få møte bestefaren sin. Men ingenting blir borte... Alt er kjærlighet. Det må en ha mot til å være i. Hver dag.

2019-06-24 11.16.39 red.jpg
2019-06-24 10.55.35 red.jpg
2019-06-24 10.54.34 red.jpg
2019-06-24 10.50.27 red.jpg
2019-06-24 10.40.34 red.jpg
2019-06-24 10.38.25 red.jpg
2019-06-24 10.43.15 red.jpg
2019-06-24 11.16.11 red.jpg