Growing

2018-03-28 14.08.39 red.jpg
2018-03-28 14.08.06 red.jpg
2018-03-28 14.40.16 red.jpg

This winter has been cold and mostly we've lived in our attic den with the heating on full. I've spent most of my time under the covers or in the bath. But now things are starting to grow, not only the spring flowers but us too. We're growing out into every corner of the house. You live in kind of a bubble when you move in together, figuring each other out. But now our habits flow easy into each other and everyday life is all figured out. In that calmness our hobbies and projects return. I've opened my studios doors into the main hall for summer and try to paint a bit every day. Christoffer has put new columns there to strengthen the roof so we can build a new room upstairs. I'm planting seeds and flowers. I have a new bike. Oscar is enjoying sunspots. The sidewalk is free of winter gravel. Walls are painted. Dust and dirt are washed. Soon no piece of me is frozen, all out into the corners, all out into to every finger and toe. Good easter.

Denne vinteren har vært kald og vi har vel for det meste levd i ett slags hi på loftet med varmeovner på fullt og jeg har vel enten holdt meg i badekaret eller under dyna. Men nå begynner ting å spire og gro, og samtidig begynner også vi å vokse utover i huset. Utover den bobla en lever i når en flytter sammen og må finne utav hvordan livet skal fungere i tosomheten. Nå flyter alle våre vaner over i hverandre og i den roen kommer alle hobbyer og prosjekter tilbake. Jeg har åpna atelieret dørene ut til salen for sommeren og prøver å male litt hver dag. Christoffer har satt inn nye påler i salen for å forsterke taket, så nå kan kan vi bygge ett rom til oppe. Det plantes i kjelleren. Jeg har fått meg ny sykkel. Oscar nyter sola som kikker inn dørene. Fortau kostes. Vegger males. Vinterens støv og skitt vaskes. Snart har jeg tint helt og blitt meg selv igjen, helt ut i krokene, helt ut i fingre og tær. God påske.

2018-03-28 14.05.00 red.jpg
2018-03-28 14.48.33 red.jpg
2018-03-28 14.47.47 red.jpg
2018-03-28 14.39.16 red.jpg
2018-03-28 14.46.46 red.jpg

Light

2018-02-27 13.56.31 red.jpg

Lyset! Lyset er tilbake og finner veien inn gjennom vinduene våre. Hundene sitter på de få solflekkene på golvet og folket i huset begynner å livne til også. Plutselig våkner vi til ett lite dekke snø igjen og hjertene synker, men nå er det like før. Kjære vår, nå har vi ikke mer tålmodighet.

Light! The light is back. In Norway winter has long dark days, but finally the sun finds it's way through our windows. The dogs find the few spots of sun on the floor and sits there for indoor sunbathing. The people of this house are waking up too. Some days we wake up to thin layers of snow and our hearts sink, but it's almost here, come on spring!

2018-03-16 19.34.23 red.jpg
2015-01-23 15.19.20 red.jpg

Beginnings

2018-01-06 17.17.47 red.jpg

For about four years ago my footing in this world disappeared. My dad died, it felt like he left me, and suddenly I had to reshape every aspect of who I was without him. 

Life is about new beginnings, we shift and change over and over. Learn and forget. This year I turned 30, and it does feel like I've stepped into something completely different. Crossed into new territory. That step have lasted for about four years, so it shouldn't feel sudden, but it does, like my foot finally hitting ground. I think the coming years will be more about the future and the now. I'm done looking back the same way I have, getting lost in everything that's been, not really living. I'll never be done looking inwards, placing pieces that float, but most of them are now making a picture, an outline of who I am. And that feels wonderful and scary, the future has always scared me, but now there is butterflies too, and that feels so exciting.

So the dreams and plans are coming back. The view. The forest, sea and wind. My heritage. A lookout, from solid ground. Standing on layers and layers of forest floor. Early spring. Welcome to my new blog.

For snart fire år siden forsvant fotfestet mitt her i verden. Pappa døde. Jeg følte meg forlatt selv om ikke det var hans valg og jeg måtte forme alt i livet på nytt. Finne ut hvem jeg var uten han. 

Livet handler jo om begynnelser, forandring. Om og om igjen. Vi lærer og glemmer. I år blei jeg 30 år, og det føles som jeg har tråkka inn i ett helt nytt territorium. Nå har jeg holdt på med å sette ned den foten inn i det nye i fire år snart, så det burde virkelig ikke føles så nytt, men det gjør det. Jeg er mer opptatt av framtiden og å leve i øyeblikket. Jeg ser ikke bakover sånn som jeg gjorde, en lever ikke skikkelig når en aldri kommer seg videre. Jeg blir nok aldri ferdig med å sette sammen puslespill brikkene i hodet, men jeg ser en sammenheng nå, ett større bilde av hvem jeg er. Det føles så godt og så skummelt, framtida er skummel, men den er spennende også. Det kiler mer i magen enn på mange år.

Og da kommer drømmene og planene. Framtida. Skogen, havet, vinden. Opphavet. Så en speider utover, framover fra stødig grunn. Myke barnåler. Lag på lag. Det er tidlig vår. Velkommen til ny blogg.

 

2018-01-06 17.29.04 red.jpg
2018-01-06 16.57.33 red.jpg
2018-01-06 17.07.20 red.jpg
2018-01-06 16.55.22 red.jpg
2018-01-06 17.12.00 red.jpg